Medieoverskrifter om trusler fra Russland er for tiden et aktuelt tema. Pressen slår opp og folk flest deler og kommenterer i sosiale media ulike trusler ispedd personkarakteristika av politiske ledere fra både øst og vest. Mest omtale synes den russiske presidenten Vladimir Putin å få. At han nylig forsvant fra den offentlige arena i 11 dager, skapte ytterligere blest og spekulasjoner om hans personlighet. Det siste årets hendelser i Ukraina der krig og ødeleggelser med påfølgende menneskelige lidelser, gjør at vi fort blir litt engstelig når det dukker opp overskrifter om økende russisk miltær aktivitet i vårt nærområde. Frykt appelerer til menneskets grunnleggende overlevelsesinstinkter og er derfor god salgsvare i mediebildet. På den andre side er innbyggernes sikkerhet en av de fremste oppgaver som nasjonalstaten skal ivareta. Dermed blir dette temaet også viktig for alle. Det kan i denne sammenheng være interessant å se på noen analyser basert på historisk forskning på ulike områder når det gjelder forhold mellom stater. På denne måten kan det kanskje være lettere å forklare og forstå hvorfor stater handler som de gjør.
Antikkens Hellas - den første realismen
Historien om den Peloponnesiske krig mellom Sparta og Athen i antikkens Hellas (År 430-403 f. Kr.) er benyttet i statsvitenskapen som den eldste i analysen av forhold mellom stater. Datidens historiker, politisk filosof og general Thucydides har forsøkt å forklare denne krigen og hvorfor det gikk som det gikk.
Kort fortalt går historien ut på at Athen i forkant oppnådde status som den desidert sterkeste statsmakten med øknomisk og militær dominans i regionen.
Dette skapte et såkalt sikkerhetsdillemma da de omkringliggende stater fryktet Athen ville benytte seg av sin makt til å skaffe seg ytterligere innflytelse og dominans. Frykten medførte opprustning av militærmakt samt allianser mellom nabostatene slik at de samlet var sterk nok til å bekjempe Athen. Dette omtales som en såkalt "ballance of power"-teori. Militære allianser mellom de omkringliggende stater resulterte i at Athen ble nedkjempet og en hegemons æra var over ved krigens slutt. Thucydides beretning står som den første forklaring på den såkalte realismen der staten er det sentrale element i et anarkisk samfunn av stater. Med anarki forstås i denne sammenheng at det ikke eksisterer noen overnasjonal myndighet. Her må man altså ikke forledes til å tro at FN har en slik funksjon, selv om de fleste stater er medlem og har sluttet seg til omforente traktater. De ulike stater sett i et realismeperspektiv søker en nyttemaksimering for å sikre sitt territorium, sin eksistens og dermed sine innbyggere og landets interesser. Statsmakten er i sentrum og det fremste instrument man benytter for å håndheve denne er de militære styrkene som landet råder over. Noen stater har ikke alene en stor nok styrke til å motstå en sterk nabo, og det inngås gjerne allianser mellom flere stater. Dermed oppnår man en slags likevekt, og de ulike statene kan gjennom de felles styrkene opprettholde sin suverenitet og verne sitt territorium. Likevekten kan imidlertid bli forskjøvet med resultat av en ytterligere opprustning, da også på begge sider. (eks. "den kalde krigen").
Westfalliafreden - nasjonalstatene blir født.
Fra antikkens Hellas kan vi ta et skritt fremover i historien til år 1648. Da ble det proklamert en fredsavtale (Westfallia) etter at det i 30 år hadde herjet kriger mellom ulike fyrste- og kongedømmer i Europa. På den tiden eksisterte ingen omforente, avgrensede territorier hvor den enkelte makthaver håndhevet sin suverenitet. Det er først etter Westfalliafreden den vestlige verdens (Vest-Europa, USA, Canada) forståelse av og bygging av nasjonalstater og landegrenser oppsto. Man fikk én sentral myndighet i de respektive landene med avgrenset territorium, rett til å opprette og håndheve nasjonale lover samt monopol på maktbruk innenfor sitt eget territorium. Nasjonalstatene var født. Dette var ikke noen garanti for fred mellom stater og kriger har herjet Europa mer enn noen annet sted på kloden i de påfølgende 300 år. Imidlertid har de vestlige statene utviklet seg på bakgrunn av verdier knyttet til menneskerettigheter, yttringsfrihet og demokrati. Dette omtaler vi som liberalismen. Statsmaktene ønsker også her en nyttemaksimering innen for sitt territorium, men da gjennom fredelige midler der samarbeid, samhandling og handel står sterkt. Kulturell utveksling og utdanning er også sentrale elementer for utviklingen av befolkningens ve og vel fordi man antar at kunnskapssamfunn som samhandler har bedre forutsetninger for å lykkes. I denne sammenheng har både EU og NATO spilt en betydelig rolle de siste 70 årene. Ikke minst med bakgrunn i den historikk som som strekker seg bare 100 år tilbake fra vår tid, der Europa ble lagt i ruiner av to blodige verdenskriger. Dette bidro igjen til at både FN, NATO og etter hvert EEC (senere EU) ble etablert.
Vest-Europa vs. Russland - liberalisme mot klassisk realisme
De fleste stater kjenner historien om den Peloponnesiske krigen og søker å unngå samme skjebne som Athen. Så også i Russland og Vest-Europa. Vest-Europa (inkl. USA) har etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 hatt en formidabel vekst på flere områder, ikke minst økonomisk. Russlands krav om NATO-oppløsning fordi det ikke lenger fantes noen Sovjetisk-dominert Warzawapakt-allianse ª) , nådde ikke fram. NATO inntok på bakgrunn av ulike hendelser knyttet til oppløsningen av Sovjetunionen, en ny rolle der oppdrag utenfor medlemslandenes opprinnelige terriorium kom i fokus. Krigen på Balkan (1992) og senere Afghanistan (2001) og Irak (2003) er eksempler der NATO har vært sterkt involvert utenfor sitt opprinnelige forsvarsterritorium. Senere har både NATO og EU hatt en utvidelse østover der man til tross for Russiske protester innlemmet tidligere Sovjetrepublikker. Russland har i en periode vært for svak til å protestere på den vestlige ekspanderingen og ser ut til å ha satset på sine egne militære styrker som et motsvar. (Jf. "ballance of power" nedenfor). Den kjente amerikanske realist John Mearsheimer skrev for en tid tilbake i tidskriftet Foreign Affairs, at vesten måtte oppgi Ukraina fordi Russland styrer etter et realismeperspektiv og aldri vil knele for vesten både hva gjelder økonomisk eller militært press. Det er også på det rene at Russland har sine egne metoder for å forankre denne forståelsen i sin egen befolkning. Nasjonalfølelsen og en oppfatning om vestlig trussel står sterkt i deler av den russiske befolkning og kanskje spesielt hos de militære og makthaverne som setter statens eksistens i sentrum.
Norge avhengig av NATO
I et Europeisk sikkerhetspolitisk perspektiv er Norges rolle av beskjeden karakter. Landets sikkerhetspolitikk er forankret i NATO-alliansen der liberale verdier står sterkt i medlemslandene. Uten NATO har Norge ingen militær kapabilitet av betydning. NATO-alliansen har imidlertid betydelig større samlet militær slagkraft enn Russland, men her bidrar USA med den desidert største, samtidig som landet står for 75 % av NATOs budsjett. Historisk har øst-Finnmarkinger et godt forhold til sine Russiske naboer. Derfor kjenner de ikke samme frykten som inntrykkene i hovedstadsmediene gir. Likevel handler de militære NATO-øvelser i Finnmark og de Russiske beredskapsøvelsene i nord om statsmaktenes visning av evne og vilje til å forsvare sitt territorium samtidig som man forsøker å opprettholde en maktballanse slik realismen forklarer. Samtidig er denne type militære aktiviteter godt for både nasjonalfølesen og argumentene til å justere statsbudsjettene i retning av aktiviteter knyttet til virksomheten. Et viktig spørsmål for Norge er hvorvidt USA som den ledende og desidert største NATO-makten, vil dreie sin interesse mot øst og sør fordi disse statene (Kina, Brasil, India) har større påvirkning mot amerikanske interesser. Dette kan bli en utfordring for land i Europa som ikke sørger for å ha sikkerhetspolitiske instrumenter til å håndheve sin suverenitet overfor en stormakt i øst, og vil alliansesolidariteten og den økonomiske evne og vilje innad i europeiske NATO-land holde? Verden er i stadig forandring og globaliseringens resultat med multipolar maktfordeling, terrorisme, globale miljøfaktorer, åpne grenser mellom statene, teknologisk utvikling, kvinner og barn som mangler rent vann og skolegang m.m. gir sikkerhetsutfordringer utover grenseforhold mellom nabostater.
ª) Warshawa-pakten: Militær allianse mellom statene i det tidligere Sovjet-dominerte øst-Europa, herunder Polen, Ukraina, Tjekkoslovakia og de baltiske statene. Oppløst samtidig med Sovjetunionens oppløsning.
Ltteratur/kilder:
Nye & Welch, Understanding Global Conflict & Cooperation (2014)
Webber, Sperling & Smith, NATO´s Post-Cold War Trajectory (2012)
Mearsheimer, Why the Ukraine Crises is the west´s fault. (Foreign Affairs)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar