Da jeg gikk i barneskolen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-årene, var ordet "sommarferie" ensbetydende med perioden fra om lag 15. juni til 20. august. Vi kunne ta av oss de lange underbuksene og få på kortbukser og fotballsko av typen Viking med gummiknotter som deretter ble sittende på føttene mesteparten av disse dagene. Sommer etter sommer opplevde vi å bli solbrent på ryggen slik at vi måtte pines igjennom noen søvnløse og svette netter før vi ble aklimatisert. Vi kunne ofte ta en svømmetur - eller drive med bading som vi sier i Norge - i de mange ferskvannene og drikkevannskildene rundt byen. Ordet bading gir meg assosiasjoner til at kroppen skal frigjøres for skitt, døde hudceller og svette, noe jeg som regel bedriver i dusjen hjemme eller i Grottebadets dusjanlegg - naken slik at jeg får vasket alle kroker og kriker på kroppen.
Nå er det mange år siden sist jeg kan huske at høytrykket ankret opp ved Kola-halvøya i månedskiftet mai-juni og ble liggende der til slutten av juli. Varm Svartehav-luft veltet inn over Nord-Norge og duften av timotei boret seg inn i nesegangene og festet seg langt inne i hjernebarken.
Sommeren 2010 har dessverre ikke gitt anledning til å oppleve de store svømmeturene. Jeg kan ikke erindre å ha sett en eneste kropp bedrive denne aktiviteten utendørs i år. Da ser jeg bort fra isbaderne i Skånland som synes å ha tilpasset seg den endeløse rekken av lavtrykk som kommer som perler på en snor fra Mexico-gulfen. Ispedd litt aske fra Island plasserer de (lavtrykkene) et teppe av grå og guffne skyer som minst inneholder solfaktor 50 over hele landsdelen i så godt som hele sommarferien. Fenomenet betegnes gjerne som deler av de globale klimaforandringene.
Fleece-jakken har i år vært flittig i bruk, shortsen har ikke hatt behov for å vaskes, og det er så vidt jeg har vært varm nok i kroppen til å ta meg en tur på motorsykkelen - da selvsagt iført godt med GoreTex-bekledning.
Nå skal det sies at det ikke har vært helsvart. I sommer har jeg både fått malt huset og det har blitt anledning til både turer i skog og mark og på fjellet. Sola har i hvert fall gitt meg anledning til å ta bilder med fantastiske midnattsol-farger. De mange bildene fra Harstad Tidendes foto-konkurranse tilsier også at flere har hatt de samme gode opplevelser. Selv om ikke duften av timotei har vært gjennomtrengende, har jeg inn i mellom fått nyte den skarpe og rene Nord-Norske oksygentilførselen. Også småsei har det blitt anledning til å nyte sammen med litt øl og akevitt ei sommernatt. Den har jeg brukt snøre med kroker for å fange og ikke som en av mine kolleger som fisker storkveite med bare nevene.
Etter som jeg har passert "middags-høyden" aldersmessig har jeg opparbeidet erfaring rundt de klimatiske forhold og i år har jeg derfor spart noen feriedager til første halvdel av September.
I det jeg går ut fra flyplassterminalen i Split (Kroatia) den siste dagen i august, tar jeg et godt "magadrag". Duften av lavendel, vannmolekylene som svever i luften fra Adriaterhavet og solstrålene som treffer min lyse hud, setter mitt sensoriske nervesystem i full aktivitet. Akkurat som når du setter laderen i mobiltelefonen rett før den er i ferd med å slå seg av som følge av manglende strøm, er nå "recharging in progress" og utstyret kan forsatt benyttes(!)
I de påfølgende dagene fortsetter inntrykkene å strømme på. Ferielivets gleder suges inn i en sommerhungrig Nord-Norsk sjel. Når jeg går i land på øya Vis som ligger nest lengst ut i Adriaterhavet, kan jeg lett assosiere det med å settes flere tiår tilbake i tid. Ikke så rart fordi øya helt fram til 1998 var isolert for fremmede og turister på grunn av sin militære betydning.
Hadde det ikke vært for en lang rekke med lekre lyst-yachter og moderne seilbåter i havna, kunne jeg godt ha beskrevet tilstedeværelsen på deler av øya som midt i en 60-talls slavisk film i sort/hvit hvor handlingen foregår like etter krigen. Fred og fordragelighet råder på en av de mange strendene som finnes i området hvor jeg bare kan la alle bekymringer jeg måtte ha, forlate legemet mens svak Dalmatija-musikk behagelig møter trommehinnen i det jeg inntar blåskjell i hvitløksaus akkompagnert av en forfriskende hvitvin. Samtidig som bølgene fra det krystallklare Adriaterhavet dempende treffer strandkanten like ved. Hvis ikke dette er sommarferie, da vet ikke jeg.
Den bulkete Fiat Punto Cabriolet uten servostyring som jeg leier i Komiza er bensingjerrig og jeg blir litt skeptisk når utleieren fyller tanken med ei 5 liters-kanne og sier at jeg ikke trenger mer for dagsturen. Dessuten er det bare én bensinstasjon på øya og den ligger 10 km unna. Etter hvert forstår jeg at det ikke er behov for så mye bensin, for det totale veinettet består av noen få mil. Fartsgrensen er 60 km/t og det er ikke forsvarlig med stort mere fordi veiene er ganske smal og svingete. Likevel er det ingen farlige hull av den typen som ødelegger forstilling og kardang, - á la de jeg er vant med fra hjemlige trakter, så jeg klamper gassen i bånn på en av strekningene og presser jernet opp i 70 så håret flagrer i ren Sofia Loren-stil på kona som sitter ved siden av. Min egen skalle har jeg isolert fra solen med et behørig hodeplagg for ikke å bli forbrent på issen.
I løpet av 10 dager besøker jeg 3 øyer der livet preges av strand, sol, sommer, god mat og drikke, turister og innfødte i skjønn forening, samt et yrende båtliv. kort sagt er det ferieidyllen som råder, og når jeg ankommer fastlandet og feriebyen Makarska, er det som det urbane livet og masseturismen vekker meg opp fra en behagelig døs, men de varme kveldene og de mange inntrykkene gjør at jeg forblir i en slags "Dalmatija-transe". De siste dagene av min utenlandsreise blir det strender fylt av unge og gamle, tykke og slanke, bevegelseshemmede og atleter.
"Strobelin!!.....Kokoritza kokoros!!...koros!!!", ropes det fra strandselgeren som forsøker å tjene en slant på turistmassene som om kveldene fyller restauranter og den uendelige rekken av små salgsboder, mens musikk av ulik sjanger presses ut av de mange høytalerne.
Dagen etter hjemkomst er jeg tilbake på min arbeidsplass. Det er ikke tid for noen bearbeiding av ferieinntrykk. De får feste seg etter hvert. Uansett føler jeg meg heldig og priviligert som har fått mulighet til en god porsjon sommarferie med påfyll til vitamin-D lageret også i år.
Kanskje skulle vi legge inn en "sommarferie" for alle i September og heller ha litt jobb og skole i juli? Så kunne vi tilrettelegge for en tur til Middelhavslandene slik at unge og voksne kunne få gå i shorts og ta seg en svømmetur i sjøvann et par uker i løpet av året?
Var dette et debatt-innlegg om bading i drikkevann, om nakenhet i Grottebadet, om skole i midt i sommarferien, om veinettet i nærmiljøet - eller rett og slett en reise-i-livet skildring?
