Refleksjoner i VM-tider

Fotballsorg

Blant brasilianere og hjemme i Oslo hos Jon Michelet sørges det over fotballtap mot Tyskland forleden.  Det er vanskelig å beskrive hvilke følelser eller hvor dypt krisen sitter. Kanskje er det bare norske mediers leting etter overskrifter i agurktiden og at vi som leser reportasjer fra fotball-VM samtidig som vi nipper til en kald pils skal ha noe å synse om i sommervarmen her nord. Gjennom min syslkarpe 50 tommer kan denne "sterke kosten" som TV-reporterne kaller underholdningen, fort oppfattes som at det eneste Brasils innbyggere lever av, er fotballkampene til landslaget. Da er det ikke rart at tårene kommer når nederlaget er et faktum, for hva skal de nå brødfø seg på?

Brasil - det mektige landet

Selv har jeg fanget interesse gjennom litteratur for landet som etter spådommene snart passerer Storbritannia som verdens femte største økonomi. Men hva betyr så dette for en brasiliansk borger? Kan jeg skaffe meg kunnskap ut av dette ved å studere medieoverskrifter og reportasjene etter en (i verste fall) fjerdeplass i et verdensmesterskap i fotball? I følge tidligere Viking-spiller, journalist og forfatter Arne Halvorsen sliter landet med sine 200 mill. innbyggere å få definert om det har åtte eller seksten millioner fattige.  Til sammenligning har Østerike omtrent 8 mill. innbyggere og Nederland om lag 16 mill. 10 prosent av de rike i Brasil forvalter ca. 45 prosent av verdiene.  Nesten 90 000 (nittititusen) utfører barnearbeid, og de er i alder < 10 år(!) Riktignok er dette tallet redusert fra 120000 siden 2009.  Samtidig florerer prostitusjonen på Rios strender og i de store byenes gater.  I store boligområder er stanken av søppel uutholdelig. Korrupsjon og kriminalitet er sannsynligvis verre enn verst om vi sammenligner med norske forhold.  Likevel er det også mange som lever godt i dette ressursrike landet på den andre siden av ekvator. President Dilma Rouseff sier at i samme periode som det er investert i fotballanlegg har også landet investert store summer i skole og andre viktige samfunnsområder. Antall fattige er redusert siden 2003.  Mange har arbeid og gode lønninger - akkurat som i Norge - men det er også noen få som alltid vil være på toppen av pyramiden og drar ut enda mer fra naturressursene til sine allerede velfylte lommebøker. Den rike bydelen Ipanema i Rio med sine 50 000 innbyggere har skrytt på seg å ha bedre levestandard enn i Norge(!) - verdens rikeste land. Er det noen likhetstrekk mellom våre to land?

De store idrettsarrangementers dilemma

Som i Russland foran vinter-OL 2014 har også Brasils beslutningstakere vært påklistret korrupsjonstempelet etter at landet har sagt ja til et stort idrettsarrangement.  Ikke ukjent blir politikerne beskyldt for å springe ærend for de store idrettsorganisasjonene som IOC og FIFA og lar fellesskapets milliarder sitte løst til fordel for idrettsledernes ønsker. Dette skaper et dillemma for landets innbyggere som på den ene siden gjerne stiller opp og hyller sine idrettshelter for utrolige og underholdene prestasjoner, mens de på den andre siden må være vitne til forfall, fattigdom, sult og nød.

For oss i Norge vil det imidlertid ikke ta så mange medietimer eller -dager før alle sorger fra Brasil er glemt.  Nye overskrifter feier snart til side gårdagens brasilianske bakrus. Søndag  er vi alle "ein Berliner". "Das Mannschaft ist über alles". De suksesrike vil få bekreftet at det bare er hardt arbeid, stå-på humør og vilje til å vinne som fører fram. Til og med den verdensberømte forfatteren Paulo Cuelho som fremhever de myke verdier sier at  "dersom du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet jobbe for at du skal få det til". Vel, - han er jo fra Brasil (eller Argentina), så vi får la  VM-finalen bli ferdigspillt før endelig konklusjon trekkes.  Det er imidlertid bare å begynne å glede seg til Oslo-OL 2022. Fri for korrupsjonsskandaler men dog bedre infrastruktur, idrettsanlegg, arbeid og fremgang for noen i årene som kommer og vi vil garantert heie fram våre idrettshelter. Spørsmålet er om det i kjølevannet vil ligge forfall på andre områder og vil arrangementet komme norske verdier og landet forøvrig til gode? Vil veier, skoler, idrettshaller, helse- og fødeavdelingene i nord være åpne hele året når arrangementet er over? Vil folk ha et meningsfullt og godt betalt arbeid? Siden jeg ikke har noen glasskule, overlater jeg til historien og politikere å finne svar på det, men det skal ikke forundre meg om vi får det til - hvis vi bare vil det godt nok. I motsatt fall vil det kanskje hos noen trille tårer og påfølgende vanskelige dager etter at OL-ilden har slukket.