Vår tids terrorismebølge

Mørke skyer truer av og til foran solen og blå himmel

I det følgende vil jeg gi en kort sammenfatning av noen forhold knyttet til terrorisme.  Betraktningene er gjort med bakgrunn i et studium som er gjennomført ved Universitetet i Nordland høsten 2013.  Emnet omhandler internasjonale konflikter og terrorisme og er en del av årsstudiet Internasjonale relasjoner.

Innledning

I Norge og mange andre land har den teknologiske utviklingen bidratt til at mediebildet de siste årene er totalt forandret fra hvordan forholdene var da den kalde krigen var slutt i 1991. Kampen om leserne og TV-seerne har bl.a. ført til en flom av informasjon og hyppige oppslag i nyhetskanalene. Ikke alltid er disse like nyansert og faglig dokumentert. Mange slipper til orde og vi kan lett la oss forlede til å bli presentert tabloide overskrifter presentert som faktaopplysninger.
Frykt og trussel er et fenomen som tar grep om alle mennesker. Det handler om vår eksistens og vi blir derfor straks på vakt når ordet terrorisme og terrortrussel dukker opp på første side i nyhetsmediene.

Definisjon av terrorisme

Terrorisme stammer fra det latinske ordet terrere og betyr å skremme eller ryste.

Ordet terrorisme blir ofte benyttet ulikt alt etter hvem som definerer og i hvilken hensikt man ønsker å bruke begrepet. Både media og makthavere kan ha ulike motiver for å skaffe oppmerksomhet og dermed ”selge sin sak”. Terrorisme er gjerne forbundet med frykt i befolkningen og en avis eller TV-stasjon kan lett få oppmerksomhet dersom man bruker ordet i et nyhetsoppslag. På samme måte kan en statsmakt få politisk støtte ved for eksempel utforming av en ny lov som omhandler bekjempelse av terrorisme. Det er viktig å presisere at terrorisme er en kampmetode og ikke en ideologi/filosofi slik vi forbinder med en del andre ”–ismer. Den anerkjente norske forsker på fagområdet, Anders Romarheim definerer terrorisme slik: Terrorisme er en ikke-statlig aktørs strategisk bruk av vold – eller trusler om vold – mot sivile eller ikke-stridende med den hensikt å spre frykt, skaffe oppmerksomhet om en politisk sak og påvirke også andre enn de direkte ofrene for anslaget.

Med ikke-statlige aktører menes personer eller grupper som ikke har forankring i en statsmakts myndighet. Det kan imidlertid finnes unntak fra dette når en stat indirekte eller direkte støtter en terroristhandling, som f.eks. da Libya støttet sprengningen av et PanAm fly over Lockerbie i Skotland i 1988. Når det gjelder hvilke mål som rammes bruker Romarheim begrepet sivile og ikke-stridende. Her forstås at en terroristhandling pr. definsjon skal ramme andre enn statsmaktens militære installasjoner, anlegg eller andre bygninger, utstyr eller personell. De sivile er altså det vesentlige mål i en terroristaksjon og terroristen(e) opererer ikke med begrepet "uskyldige offre".

Tidsepoker og terrorbølger

En av de viktigste hensikter for terroristaksjoner er å oppnå publisitet. Terroristens mål er gjerne å ramme kjente landemerker og sivile mål for på den måten å få oppmerksomhet. I dagens teknologiske medieverden vil nyheten om en aksjon kunne spres fra en del av jordkloden til en annen og nå ut til store befolkningsmasser i løpet av få minutter. Det er imidlertid verdt å merke seg at i totalitære regimer vil ikke terroristaksjoner nødvendigvis få den ønskede publisitet utenfor landets grenser p.g.a. kontroll og sensur av mediene. Slik kunnskap vil bare kunne fremkomme dersom regimet faller. Omfattende publisitet var ikke mulig i tiden før vi fikk radio og TV - naturlig nok. Terrorisme slik vi definerer det i dag er derfor noe vi bare har sett i vel hundre år, nettopp fordi terroristen(e) ønsker å få spredt sitt budskap så raskt som mulig til flest mulige mennesker. Terrorisme har ulike årsaker og har i følge den amerikanske forskeren David C. Rapoport gått i fire forskjellige terrorbølger; Den anarkistiske (fra tiden før første verdenskrig - ca. 1880-1914), Den antikolonialistiske (ca. 1918-1960) - preget av løsrivelse fra kolonimaktene. Den nye venstreterrorbølgen (ca. 1960-1990. Eks. ETA, Bader-Meinhof, IRA, PLO)  og Den religiøse terrorbølgen (1990-, hovedsaklig preget av islamistisk fundamentalisme) Merk: årstallene er ikke et bestemt start- eller sluttidspunkt for periodene.

Om og når vi evt. går over i en annen (ny) bølge er det vanskelig å spå om i dag, men legger vi det ovennevnte til grunn, kan vi anta at den religiøse terrorbølgen kanskje vil bli avløst innen 10-30 år.

Terroristene

Aktører som utøver terrorisme har ikke de samme ressurser tilgjengelig som kampmiddel slik en statsmakt har gjennom sin politi- og militærmakt til å forsvare autoritet og sine landegrenser. Derfor tyr man til terroristhandlinger for å påvirke befolkningen og derigjennom landets myndigheter. Noen ganger blir terroristorganisasjoner så stor at de oppnår en legitim utfordring for det eksisterende regimet. Vi snakker da om geriljagrupper slik vi har sett eksempler på fra mellom-Amerika, og det er vel grunn til å anta at slike også finnes i Syria, Irak og Afganistan samt en del afrikanske stater.

Årsaker til terrorisme

Terrorisme fanger ulike kategorier der vi må se på underliggende årsaker og motivasjon for handlingene. Disse er likevel ikke entydig etter som de kan ha både religiøse og politiske motiver. Et annet forhold er at noen terroristaksjoner rammer nasjonalt mens andre søker et internasjonalt publikum eller omfang. På denne måten vil en terroristhandling kunne påvirke forskjellig.

Terrorisme kan være påvirket og ha sin årsak eller opprinnelse som følge av statlig undertrykking i et terrorregime. I følge forskningen finner vi et veiskille etter den kalde krigens slutt der vestlige liberale demokratier med USA som den dominerende og eneste supermakt fikk teknologisk og økonomisk vekst, samtidig som en del andre land ble stående utenfor med befolkningsvekst, korrupsjon, fattigdom og sosial nød. Det er omtrent da den religiøse terrorbølgens tidsalder starter, men fattigdom alene er imidlertid ikke motivasjon for terrorisme. En del av de som senere har kommet "vestover" for å oppnå rikdom og "det gode liv" har opplevd at de likevel "falt utenfor" og at drømmen ikke lar seg realisere. Da blir veien til radikalisering kort og en terroristhandling for å oppnå martyrdøden med 72 jomfruer som belønning blir straks mer forlokkende enn savn av foreldre, søsken og familie, tapt skolegang, fattigdom, sult og ikke noe arbeid eller fremtid å gå til.

Anslag og bekjempelse i vår tid

De største og mest kjente terroristanslagene rettet mot vestlige mål de siste 20 år, er New York og Washington 11. september 2001 (ca. 3000 drepte), Madrid i 2004 (191 drepte) og London (56 drepte) i 2005 samt 22. juli 2011 i Oslo og på Utøya (77 døde). Den siste aksjonen er å oppfatte som et avvik sett i forhold til vår tids religiøse terroristbølge. De fleste terroristaksjoner med langt flere drepte har imidlertid de seinere år forekommet utenfor europeisk og USA´s territorium. Påstander om at "terrorismen rykker stadig nærmere Norge", eller "terrorismen bare øker i vår del av verden" har derfor nyanser. Imidlertid vil vi på samme måte som at vi f.eks. ikke på noe tidspunkt kan utelukke et destruktivt data-angrep, vil selvsagt ingen avfeie at en terroristaksjon kan skje hvor og nårtid som helst - også igjen i Norge.

Det finnes både milde og harde mottiltak for å bekjempe terroisme. Begge har form som kan skape dilemmaer for vestlige demokratiske og liberale styreformer. Både nye lover, bruk av politi- og militærmakt, overvåking og varsling skaper dilemmaer for regimers legitimitet i befolkningen.  Også forsoning og forhandling med terrorister og deres organisasjoner er ikke alltid like lett når terrorismens mål er å vinne alt eller ingenting og martyrdøden er det eneste riktige. Likevel var Oslo-avtalen i sin tid en slik forsoningsavtale selv om den i ettertid av mange er oppfattet som verdiløs.

Den totale effekten av tiltakene er vanskelig å måle fordi terrorisme ikke er en eksakt vitenskap, men vi kan anta at en kombinasjon av harde og milde mottiltak har størst effekt. Årsakene til terroristhandlingene kan være mange og ulike virkemidler kan være nødvendig med påfølgende ulike dilemmaer.  At myndighetene i Norge går ut med et varsel om en mulig handling uten at man fremlegger konkrete opplysninger, kan på den ene siden skape unødig frykt i befolkningen men også gi bidrag for å avverge en forestående handling. Men vil dette kunne bidra til et angiversamfunn vi ikke ønsker i et liberalt demokrati? Terrorisme er altså et sammensatt fenomen, og det kan derfor være vanskelig å konkretisere de bakenforliggende årsakene samt hvilke tiltak for bekjempelse som vil nytte.

Kilder/litteratur:

Bokhari, Laila (2010): Hellig Vrede. Min reise gjennom Pakistan.

Nordehaug & Engene (2008): Norge i kamp mot terrorisme.

Nye, J. S JR, & D.A. Welch (2013): Understanding Global Conflict and Cooperation.
O`Kane, R, H. T. (2012): Terrorism.

Ravik og Jupskås, (2013): Akademiske perspektiver på 22. juli.