Allahs budbringer(e), jødenes konge(r) og Satan vil nok sørge for at også 2024 blir innholdsrikt, men tiden står ikke stille og der finnes gode muligheter.

 «Frykten er mitt våpen» heter den norske oversettelsen av actionfilmen basert på Alistar MacLeans roman fra 1961.

Det er nok ikke noen god feststale på nyttårsaften å trekke frem all elendighetene som året 2023 har bidratt til å trenge inn i vår bevisthet.

Likevel er mediebildet for tiden proppet med omtaler av kriser, nød og frykt. Innimellom finner vi artikler om sterke og makeløse prestasjoner på sportsarenaen, men selv der dukker det fra tid til annen opp både monster og korrupte banditter.

«Skulle ønske tiden stod stille», sier noen som etter hvert - liksom jeg - blir eldre og oppdager at det synes bare å gå fortere og fortere.

Men ønsker jeg virkelig at tiden skal stå stille? Hvilken utvikling ville nå det medbringe?

Jeg var nærmere 10 år da de første TV-bildene rullet inn i mitt barndomshjem. Siden jeg på den tiden verken hadde playstation eller nettbrett, ble det akkurat som unger flest av i dag å benkes foran TV-apparatet. Sendingene startet imidlertid ikke før ved 6-7 tiden på kvelden. Uteaktivitetene sammen med store og små kompiser hadde gjort kroppen mer enn nok sliten til at hjernen skulle la seg negativt påvirke av de alvorlige minene innimellom tobakksrøyken i studio til de aldrende debattantene i «Vindu mot vår tid» og «åpen post», - forløpere til dagens «Debatten» og «Lindmo» .

Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr. tronet datidens «Nytt på nytt» og sørget for at vi kunne flire oss skakk av ulike politiske harseleringer. 

Er man litt opp i årene husker vi sketsjen om «Supperådet», det  offentlige utvalget som ikke gjorde noen ting og drev med bare tull og tøys. Ikke ulikt nåtidens satierer som morer oss over alle dilemmaer som utspilles i samfunnet og det politiske liv.

Og så den uforglemmelige sovjetrussiske u-båtkaptein ikledd Heide-Steens skikkelse som er på fisketur i norske innenriks farvann. 

I romjulen nå kan vi lese om lys på himmelen fra oppskytinger av russiske spionsatellitter. Tradisjonen tro her nord, er det noen som lurer på om det er julenissen eller UFOer fra det ytre rom som avlegger oss et besøk. Ja, vi kan flire og spøke om bolsjevikerne.

Med bare én TV-kanal, én lokalavis og inget digitalt nett kunne vi i mine barne- og ungdomsår lett podes inn med både fakta, løgner, 

overtro og den humoristiske utvikling for vår tid. Slik er det ikke lenger. Internett, unfluensere, et utall TV-kanaler, instant messenger der øyeblikksbildene og kommentarene kommer som perler på en snor og før blodet har størknet på de som blør. Du rekker knapt å lukke den ene kommentaren, bytte kanal eller artikkel før en annen tikker inn. Er det rart tiden flyr. Dessuten heter det nå ´alternativ fakta´ dersom du ikke ikke helt refererer til sannheten. 

Enkelte skribenter poengterer retorisk at vi lever i en farlig tid. Maskiner og kunnstig intelligens toner inn som en farlig utvikling. Maten er farlig, 

veiene er farlige og ikke minst politikerne er farlig hevder noen. 

Noen politikere sier også det er krise. I eget parti vel og merke, men da kan del vel ikke være så farlig?

Å bli født er ganske farlig i seg selv. Utfallet er visserlig dødelig på ett eller annet tidspunkt. Kan det bli farligere?  

Det er ikke så greit å bli gammel heller. Det har jeg merket gjennom hele livet. Det blir verre mennesker, verre maskiner, verre sykdommer, verre kriger og ikke minst; verre vær.

Utsagnet stammer fra den aldrende jøden Isak i den legendariske juleklassikeren «Fanny og Alexander» fra 1982 regisert av filmgeniet Ingmar Bergman.

Fru Ekdal kalte han etter dette for «en rusten gammel verdensforakter». Likevel kunne hun ikke unnlate å stemme i: «..det fæle skitne livet kaster seg over oss».

Er det dette som velter inn i våre stuer ved inngangen av et nytt og ubrukt år, mer enn 40 år etter at manuset ble skrevet?

De radikale Hamas-islamistene, bestialske israelere, kristne amerikanere og terroriserende russere avliver menneskeheten med sine handlinger, sies det.

Russisk terrorisering av egne og naboborgere har foregått over lang tid. Siste massedrap var under Stalin-tiden før, under og etter 2. verdenskrig.

Kampen om Jerusalem der de tre Abraham-religionene slåss om erobringen av de hellige tempelplassene har pågått lengre enn fjernsynets og internettets tidsalder og i mer enn 2000 år før jeg ble født skal vi tro skriftene. (de hadde ikke hard-disk på den tiden). 

Jerusalem er en by med både jordisk prakt og en himmelsk skjønnhet, sies det. Det at byen er både jordisk og himmelsk betyr at den kan eksistere hvor som helst. Jeg er imidlertid usikker på om jeg ønsker å se en tempelhøyde på Løvebakken. I ytringsfrihetens og demokratiets navn er det kanskje ikke så farlig? 

Og så har vi jo hendelsene i Ukraina da. Men de verste grusomheter skjedde jo i fjor, så de kan vi glemme for en stund. Lidelsene og barnelikene derfra kommer kanskje tilbake når realpolitikken har fått virke en stund, og bombene i Gaza har stilnet, slik de har gjort i regionen uttallige ganger de siste 2-3 tusen årene. 

For ikke å snakke om de øvrige innslagene om jordskjelv, fattigdom, sult og nød rundt om i verden. Men hvor ble det nå av kvinnene og de fattige i Afghanistan?

Allahs budbringer(e), jødenes konge(r) og Satan vil nok sørge for at også 2024 blir innholdsrikt for de fleste som vil henge med i den internasjonale utviklingen og tiden som ikke står stille. Nyhetsredaksjonene og utenriksreporterne i Dagsrevyen får mer enn nok å gjøre i det nye året. 

Hvis makten og oppslutningen svikter er det bare å starte en krig. 

Bare se på Hamas. De har lært av russerne. Verdens øyne er alltid til stede i den nye kommunikasjonens tidsalder og sympatisørenes hærskare følger, bare overskriftene og reportasjene er fylt opp med nok patos og motsetninger.

Det er kanskje bare sånne aldrende menn som jeg som ser at lyspunktene blir svakere og svakere.

Dessverre er det også slike som styrer deler av verdenspolitikken og tolkingen av de religiøse skriftene der man f.eks. kan lure noen til å begå selvdrap og ta med seg en mengde av uskyldige i døden, med lovnad om 40 jomfruer i evigheten som betaling. Om du lurer på den menneskelige hjernens mysterier, kan du lytte til podcasten Pianisten i NRK radio. Da får du også med deg god musikk som kan senke pulsen.

Heldigvis finnes det en varig (bærekraftig) framtid - nye generasjoner og nye muligheter fødes. Kan disse tenkes å bruke historisk uforstand til å utvikle sin fremgang med færre psykososiale lidelser, mindre krenking, mindre slåssing og skyting i barneskolene, mindre påvirkning fra unfluenserne og mindre behov for Sosialstyrelsen som det heter i Sverige, eller vil bøkene og kunnskapens nedtegninger gå opp i røyk på bålene underveis? 

Ble den riktige vei staket ut den gang jeg gikk inn i de voksnes rekker?

Gjorde mine foreldre og de sigarettrøykende menn i fjernsyns-studioet og på Løvebakken på 1960- og 70 tallet de riktige valgene for kommende generasjoner?

Ikke så lett å få svar på dersom diktatorenes tidsalder ser morgendagens lys der saklige debattinnlegg kan medøre arrestasjon og de gamle historiebøkene skrives om eller fjernes til egen vinnings hensikt.

Hva var det nå -egentlig- Abraham, Jesus og Muhammed tenkte og sa, og er den russiske befolknings eksistens truet av de homofile, Vladimir?

Noe kan likevel besvares i positiv retning, særlig for de som kan og vil stå opp om morgenen, har fått gode oppvekstvilkår i form av omsorg, næring, skole og opplæring etter egne forutsetninger og ferdigheter, kroppslig aktiviteter, lek og moro, en tilværelse upåvirket av unfluensere eller et arbeid og hobby der egne interesser kan utvikles.

Mange av disse lever liv med bolig og meningsfull tilværelse. Noen i overdådig luksus (ikke nødvendigvis meningsfult og lykkelig), andre i middelmådig men grei nok standard.

For noen har parametrene dessverre ikke gitt uttelling og livet har av ulike årsaker gått skeis - fysisk eller psykisk. Jeg vil ikke være med å sparke de som ligger nede. Det kan ramme meg selv hardt rundt neste sving. Ønsket er mer at færre havner i den kategorien som følge av manglende kunnskap, evne eller vilje til å frembringe de positive tiltakene for en selv. Vi er jo alle enkeltindivider og handlinger må kjennes og komme innenfra, uforstyrret av de som drar i negativ eller polariserende retning.

For det neste året ønsker jeg meg derfor mindre frykt og skremsler når jeg åpner en avis eller slår på TV. Bort med ytterlighetene som fremmer ufred og intern krangel slik vi har sett i Midt-Østen i over 2000 år. De som umotivert sprenger eller stikker ned folk i gatene må avvepnes og fengsles - lenge.

Voldtektsforbrytere og barneovergripere har heller ingen plass i mitt hjerte.

Jeg vil se mer av den fremgang som bringes av teknisk, kulturell og sosial utvikling. Da ikke nødvendigvis i form av TV-programmer som Farmen kjendis, Skal vi danse eller Charterfeber. Jeg vil ha mer fair play i fotballkampene og ikke fokus på hårsveisen og den utidige lønna som de unge fristes til å strebe å oppnå jo mer de sparker og spytter på motspilleren etter at de har sparket kråkfot. (kråkfot: et triks der utøveren med hensikt snubler motspilleren).

Jeg vil høre mer og lære hva som skal til for å bli en god musiker, skuespiller, tømrer, murer, rørlegger, elektriker, kommunikasjonsmontør, kranfører, maskin- eller lastebilsjåfør.

Eller hva med lærer, sykepleier, ingeniør eller de som sørger for at butikkhyllene har de riktige varene? Deres framtid er proppfull av teknologisk utvikling og muligheter. 

Kanskje vil nettopp min region eller by i Norge være det beste stedet de kan leve sine gode og fremgangsrike liv? Forteller vi om mulighetene og hva er forutsetningene?

Skulle vi ikke klare å «holde på hodene», også de unge? Været har liten betydning etter mitt syn. Det blir vinter, vår, sommer og høst. Så bra! 

Neste jul skal jeg spille mindre av «at vi levde med lua i handa». Den tiden er forbi for oss nordlendinger og jeg trenger ingen nostalgi. Den kommer tidsnok når jeg entrer den såkalte eldrebølgen for alvor. Håper imidlertid jeg ikke blir en gammel knurrepott slik 

Tante Pose kalte obersten i den norske komedien fra 1936 som vi så på TV i jula.  

Ønsker for alle at neste år blir fremgangsrikt og helsebringende,

og at vi ved midnatt nyttårsaften atter kan skåle for «same procedure as every year», dog med mindre frykt i våre omgivelser. 

Godt nytt år!