Kan filosofiske betraktninger hjelpe meg å mene noe om det skal bygges dokkhall i Harstad sentrum eller ikke?

Å kaste seg inn i debatten om hvorvidt det skal bygges dokkhall i Harstad sentrum eller ikke kan være en utfordring. Dette fordi man lett kan utsette seg for usaklig kritikk som vanskelig kan forsvares, som for eksempel at man har spekulative motiver eller framsetter tøvete påstander med avsporing i argumentene for dette, noe som ikke er et uvanlig fenomen i kommentarfelter. Et annet spørsmål er også hvorvidt jeg må ha noen mening i saken i det hele tatt? Etter som jeg ikke er politiker eller beboer til nærområdet av «Kaarbø-verkstedet» (jeg er nemlig så gammel at vi brukte dette navnet om området i min ungdom), er det likevel noen interessante observasjoner jeg som avisleser og mediainteressert legger merke til. Dessuten har jeg gode erfaringer med å ha nydt godt av et pulserende nærings- og samfunnsliv i og rundt Harstad.

Aller først har jeg som utgangspunkt at standpunkter og beslutninger bør tas basert på sannhet om de ulike argumentene enten disse er for eller imot bygging. Med andre ord: faktaopplysninger må være framtredende.

Det er hvorvidt det framkommer opplysninger eller påstander i argumentene som konkluderer sannhet eller fakta som er mitt anliggende når jeg enten rundt middagsbordet eller i kaffepausen på arbeidsplassen skal ha noen mening om saken, om den i tilfelle skulle ha betydning enten for meg selv, mine medmennesker eller mine etterkommere.
Jeg kunne jo finne på å selge min enebolig og flytte i leilighet et steinkast unna den aktuelle dokka og dermed få boligen min i umiddelbar nærhet også til de mange optikerne i byen etter som årene går.

 Faktaopplysningene ser ut til å variere når det gjelder sannhet og opplysning av saken. Avsporinger og halvsannheter er ikke uvanlig å observere. En jeg ofte ser brukt er at «nå må politikerne våkne». Er dette et godt argument i sakens anledning? Sover virkelig politikerne, underforstått de følger ikke med de sanne konklusjoner av argumentene og tar dermed sine avgjørelser uten egentlig å vite hva som er rett? Uttalelsen kan likevel underbygge en sinnsstemning som ikke har noe med selve saken å gjøre.
I en argumentasjonsrekke der følelser som ligger utenfor faktaopplysninger om sakens kjerne er framtredende, er det lett å være enig, - gjerne for ikke å såre eller oppnå popularitet i nabolaget eller hos vennene på facebook. Faren for å snakke forbi fakta i selve saken er imidlertid til stede ved å bruke disse argumentene uten nærmere forklaring. For eksempel kunne jeg si: «Harstad by er en perle med en fantastisk natur og uendelige muligheter for rekreasjon og spennende aktiviteter på sjøen og i fjellene omkring. Dette må vi ikke ødelegge ved å bygge en dokkhall i sentrum og dermed gjøre byen mindre attraktiv».  Eller med motsatt konklusjon: «…å bygge en dokkhall vil åpne for spennende og fantastiske muligheter for en attraktiv by». Hvilken Harstad-patriot vil ikke kunne være enig i slike utsagn? Men er det vektige argumenter i sakens anledning? 

Andre argumenter som gjerne baserer seg på frykt er også framtredende i vår tid. For eksempel at en dokkhall som vedlikeholder våre krigsskip er sannsynlige bombemål i en krigssituasjon. Ja, det er mulig, men i kritikken av argumentasjonene gjelder det å finne svakhetene og motargumentere ved å trekke fram for eksempel i) er en dokkhall i Harstad utsatt for å være et større bombemål enn andre bygninger i tilfelle krig? og ii) kanskje vil nettopp en dokkhall i sentrum være gjenstand for et betydelig utbygd luftvern som da nettopp sikrer området? Fryktargumentet er lett å stille seg bak etter som den nære historien viser at moral ikke legges til grunn når TV-skjermen fylles med skrekkbilder fra dagens realismeorienterte regimer etter at de har gjennomført sine bombetokter på både boligblokker og sykehus.

Det er også vanskelig å trekke slutninger av argumentasjonen om at dokkhallen må flyttes til Stangnes eller Rødskjær. Dette er egentlig å bevege seg utenfor sakens kjerne, nemlig at hallen bygges i sentrum eller ikke. Å bringe inn argumentasjon for å flytte hallen et annet sted vil være en avsporing som nødvendigvis må bringe fram nye argumenter for eller imot for de respektive andre stedene. Dermed kan man også komme til å snakke forbi hverandre i den konkrete saken. Det må på den andre siden sies å være legitimt å diskutere en flytting for å fram sin overbevisning, men det vil ikke nødvendigvis bringe fram sannhet for sentrumsargumentene enten disse er for eller mot bygging.

I følge professor i filosofi Einar Duenger Bøhn, finnes det tre måter å liste opp en rekke av påstander slik at de kan bli et godt argument og dermed skape en god diskusjon. Den første handler om at dersom alle premissene i argumentene er sanne, vil også konklusjonen være sann. Dersom det er en beviselig sannhet at det skapes mange og nye arbeidsplasser med store ringvirkninger for en positiv utvikling av byen som følge av bygging av en ny dokkhall i sentrum, ja da følger slutningen i argumentasjonen at påstanden er rett. Dette kalles deduksjon og kjennetegnes ved at premissene garanterer for slutningen. Den andre måten (abdaksjon) er å generalisere gjennom å trekke slutning ut fra et begrenset utvalg for argumentet. Det vil si at slutningen ikke følger fra nødvendighet, men med god rimelighet. For eksempel utsagnet «noen andre byer flytter industriarbeidsplasser ut av bykjernen, derfor må også vi gjøre det» har ikke nødvendigvis en logisk gyldighet for konklusjonen, men det er en god rimelighet for at det er rett. Den siste og kanskje mest brukte i hverdagen (induksjon) er å trekke slutningen i argumentasjonen basert på den beste forklaring. Da gjelder det å finne den enkleste forklaring basert på ting jeg vet fra før. For eksempel vet jeg at Harstad har hatt en stor verkstedindustri siden byens grunnleggelse i 1904 som har gitt vekst og framgang for byen. Dermed kan jeg slutte argumentet basert på at slik vil det fortsette også for framtiden dersom verkstedindustrien får utvikle seg. Om påstandene står seg vil avhenge av en god, saklig kritikk som argumenterer for det motsatte, for eksempel om jeg kan slutte at dette også vil være sant for framtiden? Er dette like gjerne et følelsesbasert argument som jeg heller trekker fram for å overbevise? Jeg vet jo også (basert på tidligere omtaler i media) at det ikke er særlig populært for beboere å ha industrivirksomhet i nabolaget på grunn av ulemper med bl.a. støy, og kunne argumentere for at slike ulemper taler i mot en bygging i sentrumsnært boligområde.

Nå vil du kanskje spørre: Hva mener DU om saken?
Til det er å svare at jeg ikke vet sannhetene i de ulike argumentene. Mitt kunnskapsgrunnlag er altfor svakt til det. Da gjelder det også å bringe til en god diskusjon de beste argumentene og evaluere disse. Det holder altså ikke å bare si «Bygg!» eller «Galskap å bygge!» uten å begrunne hvorfor. 

Jeg setter derfor min litt til at de forestående faglige prosesser bl.a. gjennom det utvidede planarbeidet som er annonsert, vil diskutere innkomne argumenter og bringe fram faktaopplysningene. Så får de besluttende organer, som jo er våre demokratiske folkevalgte politikere (under forutsetning at de er våken) ta sine standpunkter basert på de argumenter de lar seg påvirke eller overbevise av. Da kan det kanskje også være verdt å minne om antikkens filosofiske stamfar Sokrates’ ord om at man kan få fram gode argumenter ved å være overbevisende, men det er ikke sagt at den som vinner diskusjonen alltid har rett.

Til slutt vil jeg gjerne anbefale boken «kunsten å tenke sammen» av professor Einar Duenger Bøhn. Den har etter mitt syn gode drøftinger om den ovennevnte filosofi.