Om Norges valg og internasjonale forhold

Det stunder mot stortingsvalg og landets befolkning skal velge hvilket regime Norge skal ha de neste fire årene. Som kommunikasjons- og politisk interessert har det vært interessant å følge valgkampen både gjennom redaktørstyrte og ikke redaktørstyrte medier. For mange av oss er kanskje partilederdebattene den største påvirkningskraften, men også her kan det være vanskelig å treffe avgjørelser med mindre man allerede har forhåndspreferanser i sitt politiske syn, ikke minst som følge av den «show-aktige» stilen som programmene av og til preges av, der programlederne gliser bredt i takt med applausen fra salen. Ikke visste jeg at antall kjøttkaker som spises i løpet av året har noe med politiske holdning å gjøre, men det sikre er jo da at jeg ikke vet alt.

I kommentarfelter er noen skribenter mer opptatt av å “ta mannen i stedet for ballen”, ikke minst når det deles artikler i sosiale medier fra synspunkter og påstander som ikke nødvendigvis er faktasjekket eller har relevans for et argument i en sak, men som likevel får sine likes fra tilhengerne og dermed igjen farger en politisk oppfatning. Mange delinger har heller ikke egne refleksjoner som kan etterprøves. Oppfølgingskommentarer og påstander øker risikoen for avsporing og kvaliteten på innspillene blir ditto ulogiske. I en slik sammenheng anbefaler jeg gjerne filosofen Arne Næss sin påstandstrekant.

Selv om de fleste forhold vi er opptatt av – naturligvis - dreier seg om nære ting som familie, barnehage, skole, fiskeri, olje, strømpriser, matpriser, helse- og eldreomsorg, veibygging, naturvern, sport- og kulturbegivenheter, og ikke minst lokale arbeidsplasser og skattepolitikk, er det ikke å komme utenom at også hendelser langt utenfor våre landegrenser har betydelig påvirkning for hvordan samfunnet lykkes i disse nære forhold. Her er det nok ulike syn på hva som gjelder, hvordan disse innvirker og hva som er den rette vei å følge. Våre politikeres beslutninger er først og fremst å ivareta innbyggernes sikkerhet, men innenfor dette begrepet er det svært mange områder som må hensyntas. Da er det også å forvente at politikernes oppførsel og stil har kvalitet til etterfølgelse? Det handler altså om de ulike perspektivene man ser fra, og her kommer teoriene inn; alt fra den menneskelige egoistiske natur, via Realismen, Liberalismen til Marxismen, og spiller sentralt inn på våre valg, argumentasjoner eller tro.

I studier innen internasjonale relasjoner og nordområdene finner man flere faktorer som har betydelig påvirkning for våre liv, også lokalt. Noen av disse endrer seg over tid mens andre forhold, for eksempel de nevnte teoriene, ligger fast. Vi som har levd en stund synes 1991 og Sovjetunionens fall eller Kinas innmelding i verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001 ikke er så lenge siden, men begge hendelser har fått påfølgende sterk global og lokal betydning. Det er imidlertid ikke lett å trekke de store linjene og se sammenhengene til lokale forhold, men at f.eks. krigen som Russland innledet i Ukraina allerede i 2014 og senere fulgte opp i 2022 nå har påvirkning for dokkhall-debatten i Harstad kan det ikke være noe tvil om. Det ser vi lett når noen trekker fram området som potensielt bombemål (da forutsettes det vel kommende varm krig?) mens andre vil ha arbeidsplasser og skattekroner til bruk i kommunale barnehager, skoler og helsetiltak. Utenforliggende påvirkning kan ikke forklares ut fra Ukraina eller Gaza krigene alene, men stormaktrivaliseringen særlig mellom USA, Kina, India, Russland og kanskje EU som hovedaktører har forandret bildet betraktelig de siste tjue årene, særlig etter februar 2022 og regimeskiftet i USA sist januar. Det er interessant å merke seg at dette sannsynligvis vil få betydelig påvirkning for Arktis der Norge sammen med sju andre stater har territorialgrenser nord for polarsirkelen og i så måte vil påvirke oss som bor i nord. Men selv om seks av disse er NATO-allierte, er også land som Kina, India, Singapore, Japan og ikke minste EU-land interessenter i disse områdene. Noen vil ha ulike perspektiver for sine interesser. F.eks. er Japan mer opptatt av miljø- og naturforvaltning, urbefolkning, teknologisk utvikling og forskning, mens Kina, Russland og USA har mer fokus på mineral- og energiutvinning. For Russlands del er disse forhold betydelig. Med sitt behov for finansiering av krigen i Ukraina, da gjennom utvinning av olje og gass, har Moskva også med sin sterke allianse gjort Arktis og nordområdene mer tilgjengelig for Kina og andre vennligsinnede stater. Det kan være interessant å bemerke at både Russland, Kina og andre diktaturer har mulighet for langsiktige strategier og målstyring innenfor disse, mens vestlige demokratier gjerne styrer etter mer kortsiktige og skiftende retninger alt etter hvem som vinner valget. Et eksempel på dette er Trump-administrasjonens nordområdepolitikk som er endret i retning mer utvinning av mineraler, olje og gass i forhold til Obama/Biden-fokuset som var mer rettet mot teknologiutvikling, forskning, samarbeid og miljøvern. Hvem av disse områdene som får mest betydning globalt og lokalt i Norge gjenstår å se, men spådommen om et isfritt polhav i Arktisk i sommerhalvåret innen 2050 er ikke hentet fra løse luften, noe som igjen skaper både muligheter og trusler for befolkningen i nordområdene. En titt på kartet viser at Norge slett ikke er alene i denne delen av verden. Selv om befolkningen er begrenset i den store sammenheng, sitter nok beslutningsmakten noe lenger sør for og rundt polarsirkelen.

Prosjekter og satsing, både offentlig og privat finansiert, som stimulerer til arbeid og bosetting vil sannsynligvis være svært viktig for norske interesser i både Nord-Norge og på Svalbard.  Og da er det ikke bare statlige aktører som spiller inn. Men dersom disse har sine finansielle tyngdepunkt hos interesser fra f.eks. BRICS stater (Brasil, Russland, India, China og Sør-Afrika og nå også Iran, Saudi-Arabia, Emiratene, Egypt og Etiopia) som jo karakteriseres som Russland-vennlige, kan man jo ane en indirekte medvirkning til den russiske økonomien som igjen bidrar til finansiering av ødeleggelser og lidelser i Ukraina? Eller som del av den langsiktige russiske strategien i stormaktrivaliseringen og kampen for å vinne overmakt mot vestlige land og USA. I denne sammenheng har vi sett hvordan det norske oljefondet måtte trekke seg ut fra investeringer i Israel, og vi ser da også hvordan denne store økonomiske verdien har politisk innflytelse og betydning. Kan det tenkes at Norge alene i framtiden ikke får absolutt råderett over oljefondet, på linje med f.eks. retningslinjer i Svalbardtraktaten? Dette uten direkte sammenligning for øvrig, men det er på det rene at den norske suvereniteten er bifalt med andre staters velsignelse. Vil der bli en norsk 200-års markering i Longyearbyen?

Utfallet av stortingsvalget 2025 og historien om dette er ennå ikke skrevet. Vi må gjerne ha en mening om at det blir stygt med en dokkhall i Harstad-sentrum, men kan det tenkes at utsiktene for skolegang og de som fortsatt blir boende i landsdelen, eller bestemor og bestefar sin eldreomsorg blir enda styggere dersom det blir manko på skattekroner for kommunene og utvikling av næringslivet med påfølgende bolyst i nord? Det gjenstår å se om den kommende regjering og Storting tar gode og kloke valg for nordområdene og bosettingen. Demokratiets pris vil muligens medføre at vi etter å ha lagt stemmeseddelen i urnen også denne gang bare må snurre en Rolling Stones: «You can’t always get what you want», men måtte det uansett bli foretatt politiske beslutninger som bidrar til en meningsfull, interessant og trygg tilværelse for de kommende generasjoner – også i nord.

Tanker om multiplikatortyranniets distraksjonsmekanismer

 

Det synes kanskje noe uforståelig å sette opp et bilde av en bok ved siden av en kolasj TV utkipssbilder fra pave Frans’ begravelse forrige lørdag? I løpet av denne dagen var det ikke mulig å unngå sendingene fra Roma, uansett hvilken kanal jeg valgte blant de mange nasjonale og internasjonale jeg har tilgjengelig via min TV tjeneste i fibernettet. Så ble det da noen ettertanker i lys av boka jeg nylig kjøpte.

Antiteisten Peter Wessel Zappfe (1899-1990), Tromsø’s berømte filosof, fjellklatrer og humorist, medforfatter til den berømte nordnorske humorboka «Vett og uvett» hadde åpenbart noen profetiske treff, skriver forfatter og biologiproffesor Dag O. Hessen i boken «Å tenke med Zappfe».  Zappfe mente bl.a. at når man nå hadde trukket det usannsynlige lodd å bli født, kunne en jo tenke seg en slags moralsk forpliktelse til ikke å sløse bort tilværelsen, og dermed i sin doktoravhandling «om det tragiske» konkluderte at menneskene er overutviklet og dømt til ikke å finne noen mening med livet. 

Zappfe var også en nær venn av filosofen Arne Næss (1912-2009) som hevdet at man da gjerne kunne finne en «mening i livet», selv om det ikke skulle gis noen ytre «mening med livet». Man kan med andre ord slå i hjel tiden med et slags høyverdig tidsfordriv som for eksempel å se en fotballkamp på TV, kjøre en skutertur i fjellet, kjøpe noe (u)nyttig på Biltema/Jula, gå på kino/konsert, eller - reise til Roma og gå til pavens begravelse. All aktivetet må da sies å ha sin egenverdi i livet for den enkelte.

 Zappfe hadde en klar motstand mot konsumentsamfunnet, vekst og det han kalte  multiplikatortyranniet, forteller Hessen. Mon tro om Zappfe hadde sett pavens begravelse i Roma som ett av disse mange «distraksjonsmekanismer som er knyttet til forbruk i en eller annen form» for å holde både den ene og andre elendigheten gjennom livet på avstand? Er det en motsetning at den katolske kirken predikerer nøysomhet og maner til å avstå fra krig og overforbruk av klodens ressurser, samtidig som Italias hovedstad fylles opp av titusener skuelystne og elitister samtidig som verdens journalister og TV-kanaler nærmest «går amok» av å  formidle ritualene, opptoget og «jettsetternes» kommentarer?  Nå skal det sies at det er noe fasinerende med den enorme pomp og prakt og det skal i liberalistisk ånd ikke kimses av at både rik og fattig ønsker å bekjenne seg til den kristne katolske tro, eller finne sitt levesett basert på vatikanstatens lære. Dessuten er det jo store omsetningsmuligheter både for matindustri, pizzarestauranter, strømselskaper, mobiltelefonoperatører, hoteller og ikke minst offentlige virksomheter som politiet, helse og avfallselskapene. Så er jo Roma fra antikkens tid kjent for å tilby både brød og sirkus til befolkningen. 

Samlingen i Roma var uten tvil også en anledning for å se og bli sett blant «the cool kids club» slik Fox News omtalte makteliten på Petersplassen. Blant disse var ikke Peru’s president Dina Boluarte. Hun fikk ikke innvilget utreisetillatelse av  nasjonalforsamlingen sin, bl.a. med begrunnelse om å leve etter paven eksempel:  «Vær nøysom, gå til messe hver dag og ikke bruk penger på overfladiske ting», sa representant Susel Paredes etter å ha stemt nei til presidentens reiseplaner til Europa. Zappfe gikk nok ikke til messe hver dag, men hans observasjon om forbruk på overfladiske ting for å holde ut noen av livets besværligheter, står seg kanskje godt når vi ser oss rundt omkring i dagens verdensbilde. Om «The Cool Kids» fikk utrettet noe i Roma som kan bidra til å redusere deler av klodens tragedier vet vi ennå ikke, men for de troende er det jo alltid lov til å håpe og be, selv om det skulle vise seg å være et tragisk tidsfordriv. 

Apropos pomp og prakt; bare vent til du får se TV bildene fra 8.mai markeringen på Den Røde Plass i Moskva og feiringen av USA presidentens fødselsdag 14. juni.

Hessen’s bok anbefales herved.

Kan filosofiske betraktninger hjelpe meg å mene noe om det skal bygges dokkhall i Harstad sentrum eller ikke?

Å kaste seg inn i debatten om hvorvidt det skal bygges dokkhall i Harstad sentrum eller ikke kan være en utfordring. Dette fordi man lett kan utsette seg for usaklig kritikk som vanskelig kan forsvares, som for eksempel at man har spekulative motiver eller framsetter tøvete påstander med avsporing i argumentene for dette, noe som ikke er et uvanlig fenomen i kommentarfelter. Et annet spørsmål er også hvorvidt jeg må ha noen mening i saken i det hele tatt? Etter som jeg ikke er politiker eller beboer til nærområdet av «Kaarbø-verkstedet» (jeg er nemlig så gammel at vi brukte dette navnet om området i min ungdom), er det likevel noen interessante observasjoner jeg som avisleser og mediainteressert legger merke til. Dessuten har jeg gode erfaringer med å ha nydt godt av et pulserende nærings- og samfunnsliv i og rundt Harstad.

Aller først har jeg som utgangspunkt at standpunkter og beslutninger bør tas basert på sannhet om de ulike argumentene enten disse er for eller imot bygging. Med andre ord: faktaopplysninger må være framtredende.

Det er hvorvidt det framkommer opplysninger eller påstander i argumentene som konkluderer sannhet eller fakta som er mitt anliggende når jeg enten rundt middagsbordet eller i kaffepausen på arbeidsplassen skal ha noen mening om saken, om den i tilfelle skulle ha betydning enten for meg selv, mine medmennesker eller mine etterkommere.
Jeg kunne jo finne på å selge min enebolig og flytte i leilighet et steinkast unna den aktuelle dokka og dermed få boligen min i umiddelbar nærhet også til de mange optikerne i byen etter som årene går.

 Faktaopplysningene ser ut til å variere når det gjelder sannhet og opplysning av saken. Avsporinger og halvsannheter er ikke uvanlig å observere. En jeg ofte ser brukt er at «nå må politikerne våkne». Er dette et godt argument i sakens anledning? Sover virkelig politikerne, underforstått de følger ikke med de sanne konklusjoner av argumentene og tar dermed sine avgjørelser uten egentlig å vite hva som er rett? Uttalelsen kan likevel underbygge en sinnsstemning som ikke har noe med selve saken å gjøre.
I en argumentasjonsrekke der følelser som ligger utenfor faktaopplysninger om sakens kjerne er framtredende, er det lett å være enig, - gjerne for ikke å såre eller oppnå popularitet i nabolaget eller hos vennene på facebook. Faren for å snakke forbi fakta i selve saken er imidlertid til stede ved å bruke disse argumentene uten nærmere forklaring. For eksempel kunne jeg si: «Harstad by er en perle med en fantastisk natur og uendelige muligheter for rekreasjon og spennende aktiviteter på sjøen og i fjellene omkring. Dette må vi ikke ødelegge ved å bygge en dokkhall i sentrum og dermed gjøre byen mindre attraktiv».  Eller med motsatt konklusjon: «…å bygge en dokkhall vil åpne for spennende og fantastiske muligheter for en attraktiv by». Hvilken Harstad-patriot vil ikke kunne være enig i slike utsagn? Men er det vektige argumenter i sakens anledning? 

Andre argumenter som gjerne baserer seg på frykt er også framtredende i vår tid. For eksempel at en dokkhall som vedlikeholder våre krigsskip er sannsynlige bombemål i en krigssituasjon. Ja, det er mulig, men i kritikken av argumentasjonene gjelder det å finne svakhetene og motargumentere ved å trekke fram for eksempel i) er en dokkhall i Harstad utsatt for å være et større bombemål enn andre bygninger i tilfelle krig? og ii) kanskje vil nettopp en dokkhall i sentrum være gjenstand for et betydelig utbygd luftvern som da nettopp sikrer området? Fryktargumentet er lett å stille seg bak etter som den nære historien viser at moral ikke legges til grunn når TV-skjermen fylles med skrekkbilder fra dagens realismeorienterte regimer etter at de har gjennomført sine bombetokter på både boligblokker og sykehus.

Det er også vanskelig å trekke slutninger av argumentasjonen om at dokkhallen må flyttes til Stangnes eller Rødskjær. Dette er egentlig å bevege seg utenfor sakens kjerne, nemlig at hallen bygges i sentrum eller ikke. Å bringe inn argumentasjon for å flytte hallen et annet sted vil være en avsporing som nødvendigvis må bringe fram nye argumenter for eller imot for de respektive andre stedene. Dermed kan man også komme til å snakke forbi hverandre i den konkrete saken. Det må på den andre siden sies å være legitimt å diskutere en flytting for å fram sin overbevisning, men det vil ikke nødvendigvis bringe fram sannhet for sentrumsargumentene enten disse er for eller mot bygging.

I følge professor i filosofi Einar Duenger Bøhn, finnes det tre måter å liste opp en rekke av påstander slik at de kan bli et godt argument og dermed skape en god diskusjon. Den første handler om at dersom alle premissene i argumentene er sanne, vil også konklusjonen være sann. Dersom det er en beviselig sannhet at det skapes mange og nye arbeidsplasser med store ringvirkninger for en positiv utvikling av byen som følge av bygging av en ny dokkhall i sentrum, ja da følger slutningen i argumentasjonen at påstanden er rett. Dette kalles deduksjon og kjennetegnes ved at premissene garanterer for slutningen. Den andre måten (abdaksjon) er å generalisere gjennom å trekke slutning ut fra et begrenset utvalg for argumentet. Det vil si at slutningen ikke følger fra nødvendighet, men med god rimelighet. For eksempel utsagnet «noen andre byer flytter industriarbeidsplasser ut av bykjernen, derfor må også vi gjøre det» har ikke nødvendigvis en logisk gyldighet for konklusjonen, men det er en god rimelighet for at det er rett. Den siste og kanskje mest brukte i hverdagen (induksjon) er å trekke slutningen i argumentasjonen basert på den beste forklaring. Da gjelder det å finne den enkleste forklaring basert på ting jeg vet fra før. For eksempel vet jeg at Harstad har hatt en stor verkstedindustri siden byens grunnleggelse i 1904 som har gitt vekst og framgang for byen. Dermed kan jeg slutte argumentet basert på at slik vil det fortsette også for framtiden dersom verkstedindustrien får utvikle seg. Om påstandene står seg vil avhenge av en god, saklig kritikk som argumenterer for det motsatte, for eksempel om jeg kan slutte at dette også vil være sant for framtiden? Er dette like gjerne et følelsesbasert argument som jeg heller trekker fram for å overbevise? Jeg vet jo også (basert på tidligere omtaler i media) at det ikke er særlig populært for beboere å ha industrivirksomhet i nabolaget på grunn av ulemper med bl.a. støy, og kunne argumentere for at slike ulemper taler i mot en bygging i sentrumsnært boligområde.

Nå vil du kanskje spørre: Hva mener DU om saken?
Til det er å svare at jeg ikke vet sannhetene i de ulike argumentene. Mitt kunnskapsgrunnlag er altfor svakt til det. Da gjelder det også å bringe til en god diskusjon de beste argumentene og evaluere disse. Det holder altså ikke å bare si «Bygg!» eller «Galskap å bygge!» uten å begrunne hvorfor. 

Jeg setter derfor min litt til at de forestående faglige prosesser bl.a. gjennom det utvidede planarbeidet som er annonsert, vil diskutere innkomne argumenter og bringe fram faktaopplysningene. Så får de besluttende organer, som jo er våre demokratiske folkevalgte politikere (under forutsetning at de er våken) ta sine standpunkter basert på de argumenter de lar seg påvirke eller overbevise av. Da kan det kanskje også være verdt å minne om antikkens filosofiske stamfar Sokrates’ ord om at man kan få fram gode argumenter ved å være overbevisende, men det er ikke sagt at den som vinner diskusjonen alltid har rett.

Til slutt vil jeg gjerne anbefale boken «kunsten å tenke sammen» av professor Einar Duenger Bøhn. Den har etter mitt syn gode drøftinger om den ovennevnte filosofi.

 

Om vitenskapens og gudstroens dilemmaer 

Hvorvidt framtidens sannheter og den beste utviklingen ligger i vitenskapelige eller religiøse skrifter, er ikke opp til min kunnskap å gi noe svar på. At det kommer til å bli både blodige og harde verbale slagsmål for å oppnå de mest overbevisende argumenter, er likevel ikke vanskelig å tenke seg.

Som medlem av fagforeningen NITO får jeg jevnlig tidsskriftet Teknisk Ukeblad tilsendt i min postkasse. Magasinet har artikler om ulike teknologiske framskritt og utvikling. Imidlertid melder redaksjonen at jeg nå har fått oversendt den siste papirutgaven. Bladet er fundamentert tilbake til 1854 da 26 år gamle Anders Rosing og fire av hans venner kom med den første utgave av Polyteknisk Tidsskrift (PT). Rosing hadde studert kjemi og fysikk i København siden han var 15 år. Begrunnelsen for utgivelsen var mangelen på kunnskap og behovet for økt levestandard. «Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de aller vigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlover, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger står høit i Kundskab og Dannelse», het det. I samtiden utviklet den britiske naturvitenskapsmannen Charles Darwin (1809-1882) den verdenskjente hypotesen eller evolusjonsteorien i sitt verk «Apenes opprinnelse» som tar for seg at alt liv på jorden er i slekt og har utviklet seg over mange millioner år.

Nå har det gått 170 år siden PTs utgivelse og verden har sett utallige oppfinnelser og hatt en formidabel utvikling når det kommer til teknologiske og naturvitenskapelige oppfinnelser.  Det er nok å nevne ord som bil, fly, radio, TV og datamaskiner.  Noen vil kanskje hevde at først- og sistnevnte er djevelens redskaper etter som de har forårsaket en mengde bannskapsord og tilført sorger og nederlag for mange. Dessuten truer utviklingen på disse områdene både miljøet og strømprisene.

Mon tro hadde verden vært et bedre sted om menneskeheten hadde forholdt seg til det som i dag betegnes som ung-jord kreasjonister. I en kronikk i VG lørdag 21. desember skriver geolog og sakprosaforfatter Reidar Müller om dette. Kreasjonistenes syn er en fornektelse av evolusjonsteorien og følgelig vitenskapelige påstander om at livet på jorden har utviklet seg fra bakterier for 3,5 milliarder år siden til dagens enorme mangfold med dyr og planter – og mennesker. At menneskeheten har utviklet seg via apestadiet har for mange i den vestlige verden ikke vært vanskelig å akseptere etter som dette er essensielt i en vitenskapelig forståelse av hvordan livet på jorda arter seg.  Müller skriver at denne kunnskap nå er under press. Ikke minst blant politikere og troende. Antar det også gjelder de som måtte følge den irske erkebiskopen James Usshers teori, der han i 1654 basert på en tilbakeregning til Adam og Evas tid, antok at jorden ble skapt av vårherre den 23. oktober 4004 f.Kr. Altså for om lag seks tusen år siden. Dette strider sterkt mot Darwins teori. Undersøkelser viser antakelse om at 30-40 % av den amerikanske befolkningen ikke tror på evolusjonsteorien. Kan vi tolke dette til at millioner av den vestlige befolkningen snart vil være villig til å ta seg en tur på leting etter Noahs ark i fjellene i Midt-Østen?

Lykke til sier nå jeg som ble født og velsignet i den norske statskirken, fikk statsautorisert skolegang der barneskoledagen ble innledet med fadervår og salmevers mens salige lærer Larsen tråkket luft og toner ut av orgelet i klasserommet.  Senere tok jeg teknisk utdannelse og fikk også annen innsikt. Dog kom det ikke noen vitenskapelige artikler av den grunn. Kjemi var dessuten ikke mitt sterkeste fag, men vi hadde tidvis mye moro med C2H5OH. Skolegangen ga meg da også et arbeidsliv der jeg har nydt godt av ferie og fridager - uten kirketid, både til påske og jul.

Med på min livsreise har jeg også fått innsikt i hvordan deler av verdens kreasjonister – enten de bekjenner seg til den ene eller den andre trosretning – ved hjelp av teknologisk og vitenskapelig utvikling klarer å skape ødeleggelser og fordervelse for mange andre. Da er det kanskje lett å spekulere om Homo Sapiens kan være på vei tilbake til et tidligere gjennomgått stadium i evolusjonen. En medvirkende årsak er muligens bruk av KI (kunstig intelligens), en teknologisk oppfinnelse som har hatt en formidabel utvikling de siste årene. Ifølge en studie fra The Warton School scorer elever som bruker KI høyere på prøver, men studien viser også at disse husker og lærer mindre. Mennesker kan altså i framtiden få mindre behov for å anstrenge hjernen med en mulig konsekvens av å bli litt dummere? Det kan se ut som man i deler av verden ligger an til å ta ledelsen i denne evolusjonsfasen – både med og uten bruk av KI. På den andre siden er det jo ikke utenkelig at de som anstrenger hjernen minst og handler raskest egentlig er de smarteste som oppnår seire og videre utvikling.
Ut fra all elendighet vi blir eksponert for i mediebildet, tar mange skribenter til orde for å klamre seg til håpet. Det er jo selvsagt lov å folde hendene og ha troen. Det gjør jo både den russisk ortodokse patriarken og yppersteprestene i Kabul, Teheran og Jerusalem og deres forgjengere gjennom et par tusen år. Mitt håp er imidlertid at jorda ikke igjen blir flat eller at det blir fritt for strøm i stikkontakten til julelysene i mørketida her nord. Så kan det jo i fortsettelsen atter legges gaver, gjerne med gode bøker – om enn ikke med bare vitenskapelig innhold -, under juletreet. Håpet kan jo også være at de «der ellers står høit i Dannelse» får mulighet til å unngå «fuldstændig uvidenhet eller Mangel på Kundskab» og at det derigjennom kan utvikles god leve- og livsstandard for befolkningen.

(Teksten er ikke skrevet av GPT)

Allahs budbringer(e), jødenes konge(r) og Satan vil nok sørge for at også 2024 blir innholdsrikt, men tiden står ikke stille og der finnes gode muligheter.

 «Frykten er mitt våpen» heter den norske oversettelsen av actionfilmen basert på Alistar MacLeans roman fra 1961.

Det er nok ikke noen god feststale på nyttårsaften å trekke frem all elendighetene som året 2023 har bidratt til å trenge inn i vår bevisthet.

Likevel er mediebildet for tiden proppet med omtaler av kriser, nød og frykt. Innimellom finner vi artikler om sterke og makeløse prestasjoner på sportsarenaen, men selv der dukker det fra tid til annen opp både monster og korrupte banditter.

«Skulle ønske tiden stod stille», sier noen som etter hvert - liksom jeg - blir eldre og oppdager at det synes bare å gå fortere og fortere.

Men ønsker jeg virkelig at tiden skal stå stille? Hvilken utvikling ville nå det medbringe?

Jeg var nærmere 10 år da de første TV-bildene rullet inn i mitt barndomshjem. Siden jeg på den tiden verken hadde playstation eller nettbrett, ble det akkurat som unger flest av i dag å benkes foran TV-apparatet. Sendingene startet imidlertid ikke før ved 6-7 tiden på kvelden. Uteaktivitetene sammen med store og små kompiser hadde gjort kroppen mer enn nok sliten til at hjernen skulle la seg negativt påvirke av de alvorlige minene innimellom tobakksrøyken i studio til de aldrende debattantene i «Vindu mot vår tid» og «åpen post», - forløpere til dagens «Debatten» og «Lindmo» .

Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr. tronet datidens «Nytt på nytt» og sørget for at vi kunne flire oss skakk av ulike politiske harseleringer. 

Er man litt opp i årene husker vi sketsjen om «Supperådet», det  offentlige utvalget som ikke gjorde noen ting og drev med bare tull og tøys. Ikke ulikt nåtidens satierer som morer oss over alle dilemmaer som utspilles i samfunnet og det politiske liv.

Og så den uforglemmelige sovjetrussiske u-båtkaptein ikledd Heide-Steens skikkelse som er på fisketur i norske innenriks farvann. 

I romjulen nå kan vi lese om lys på himmelen fra oppskytinger av russiske spionsatellitter. Tradisjonen tro her nord, er det noen som lurer på om det er julenissen eller UFOer fra det ytre rom som avlegger oss et besøk. Ja, vi kan flire og spøke om bolsjevikerne.

Med bare én TV-kanal, én lokalavis og inget digitalt nett kunne vi i mine barne- og ungdomsår lett podes inn med både fakta, løgner, 

overtro og den humoristiske utvikling for vår tid. Slik er det ikke lenger. Internett, unfluensere, et utall TV-kanaler, instant messenger der øyeblikksbildene og kommentarene kommer som perler på en snor og før blodet har størknet på de som blør. Du rekker knapt å lukke den ene kommentaren, bytte kanal eller artikkel før en annen tikker inn. Er det rart tiden flyr. Dessuten heter det nå ´alternativ fakta´ dersom du ikke ikke helt refererer til sannheten. 

Enkelte skribenter poengterer retorisk at vi lever i en farlig tid. Maskiner og kunnstig intelligens toner inn som en farlig utvikling. Maten er farlig, 

veiene er farlige og ikke minst politikerne er farlig hevder noen. 

Noen politikere sier også det er krise. I eget parti vel og merke, men da kan del vel ikke være så farlig?

Å bli født er ganske farlig i seg selv. Utfallet er visserlig dødelig på ett eller annet tidspunkt. Kan det bli farligere?  

Det er ikke så greit å bli gammel heller. Det har jeg merket gjennom hele livet. Det blir verre mennesker, verre maskiner, verre sykdommer, verre kriger og ikke minst; verre vær.

Utsagnet stammer fra den aldrende jøden Isak i den legendariske juleklassikeren «Fanny og Alexander» fra 1982 regisert av filmgeniet Ingmar Bergman.

Fru Ekdal kalte han etter dette for «en rusten gammel verdensforakter». Likevel kunne hun ikke unnlate å stemme i: «..det fæle skitne livet kaster seg over oss».

Er det dette som velter inn i våre stuer ved inngangen av et nytt og ubrukt år, mer enn 40 år etter at manuset ble skrevet?

De radikale Hamas-islamistene, bestialske israelere, kristne amerikanere og terroriserende russere avliver menneskeheten med sine handlinger, sies det.

Russisk terrorisering av egne og naboborgere har foregått over lang tid. Siste massedrap var under Stalin-tiden før, under og etter 2. verdenskrig.

Kampen om Jerusalem der de tre Abraham-religionene slåss om erobringen av de hellige tempelplassene har pågått lengre enn fjernsynets og internettets tidsalder og i mer enn 2000 år før jeg ble født skal vi tro skriftene. (de hadde ikke hard-disk på den tiden). 

Jerusalem er en by med både jordisk prakt og en himmelsk skjønnhet, sies det. Det at byen er både jordisk og himmelsk betyr at den kan eksistere hvor som helst. Jeg er imidlertid usikker på om jeg ønsker å se en tempelhøyde på Løvebakken. I ytringsfrihetens og demokratiets navn er det kanskje ikke så farlig? 

Og så har vi jo hendelsene i Ukraina da. Men de verste grusomheter skjedde jo i fjor, så de kan vi glemme for en stund. Lidelsene og barnelikene derfra kommer kanskje tilbake når realpolitikken har fått virke en stund, og bombene i Gaza har stilnet, slik de har gjort i regionen uttallige ganger de siste 2-3 tusen årene. 

For ikke å snakke om de øvrige innslagene om jordskjelv, fattigdom, sult og nød rundt om i verden. Men hvor ble det nå av kvinnene og de fattige i Afghanistan?

Allahs budbringer(e), jødenes konge(r) og Satan vil nok sørge for at også 2024 blir innholdsrikt for de fleste som vil henge med i den internasjonale utviklingen og tiden som ikke står stille. Nyhetsredaksjonene og utenriksreporterne i Dagsrevyen får mer enn nok å gjøre i det nye året. 

Hvis makten og oppslutningen svikter er det bare å starte en krig. 

Bare se på Hamas. De har lært av russerne. Verdens øyne er alltid til stede i den nye kommunikasjonens tidsalder og sympatisørenes hærskare følger, bare overskriftene og reportasjene er fylt opp med nok patos og motsetninger.

Det er kanskje bare sånne aldrende menn som jeg som ser at lyspunktene blir svakere og svakere.

Dessverre er det også slike som styrer deler av verdenspolitikken og tolkingen av de religiøse skriftene der man f.eks. kan lure noen til å begå selvdrap og ta med seg en mengde av uskyldige i døden, med lovnad om 40 jomfruer i evigheten som betaling. Om du lurer på den menneskelige hjernens mysterier, kan du lytte til podcasten Pianisten i NRK radio. Da får du også med deg god musikk som kan senke pulsen.

Heldigvis finnes det en varig (bærekraftig) framtid - nye generasjoner og nye muligheter fødes. Kan disse tenkes å bruke historisk uforstand til å utvikle sin fremgang med færre psykososiale lidelser, mindre krenking, mindre slåssing og skyting i barneskolene, mindre påvirkning fra unfluenserne og mindre behov for Sosialstyrelsen som det heter i Sverige, eller vil bøkene og kunnskapens nedtegninger gå opp i røyk på bålene underveis? 

Ble den riktige vei staket ut den gang jeg gikk inn i de voksnes rekker?

Gjorde mine foreldre og de sigarettrøykende menn i fjernsyns-studioet og på Løvebakken på 1960- og 70 tallet de riktige valgene for kommende generasjoner?

Ikke så lett å få svar på dersom diktatorenes tidsalder ser morgendagens lys der saklige debattinnlegg kan medøre arrestasjon og de gamle historiebøkene skrives om eller fjernes til egen vinnings hensikt.

Hva var det nå -egentlig- Abraham, Jesus og Muhammed tenkte og sa, og er den russiske befolknings eksistens truet av de homofile, Vladimir?

Noe kan likevel besvares i positiv retning, særlig for de som kan og vil stå opp om morgenen, har fått gode oppvekstvilkår i form av omsorg, næring, skole og opplæring etter egne forutsetninger og ferdigheter, kroppslig aktiviteter, lek og moro, en tilværelse upåvirket av unfluensere eller et arbeid og hobby der egne interesser kan utvikles.

Mange av disse lever liv med bolig og meningsfull tilværelse. Noen i overdådig luksus (ikke nødvendigvis meningsfult og lykkelig), andre i middelmådig men grei nok standard.

For noen har parametrene dessverre ikke gitt uttelling og livet har av ulike årsaker gått skeis - fysisk eller psykisk. Jeg vil ikke være med å sparke de som ligger nede. Det kan ramme meg selv hardt rundt neste sving. Ønsket er mer at færre havner i den kategorien som følge av manglende kunnskap, evne eller vilje til å frembringe de positive tiltakene for en selv. Vi er jo alle enkeltindivider og handlinger må kjennes og komme innenfra, uforstyrret av de som drar i negativ eller polariserende retning.

For det neste året ønsker jeg meg derfor mindre frykt og skremsler når jeg åpner en avis eller slår på TV. Bort med ytterlighetene som fremmer ufred og intern krangel slik vi har sett i Midt-Østen i over 2000 år. De som umotivert sprenger eller stikker ned folk i gatene må avvepnes og fengsles - lenge.

Voldtektsforbrytere og barneovergripere har heller ingen plass i mitt hjerte.

Jeg vil se mer av den fremgang som bringes av teknisk, kulturell og sosial utvikling. Da ikke nødvendigvis i form av TV-programmer som Farmen kjendis, Skal vi danse eller Charterfeber. Jeg vil ha mer fair play i fotballkampene og ikke fokus på hårsveisen og den utidige lønna som de unge fristes til å strebe å oppnå jo mer de sparker og spytter på motspilleren etter at de har sparket kråkfot. (kråkfot: et triks der utøveren med hensikt snubler motspilleren).

Jeg vil høre mer og lære hva som skal til for å bli en god musiker, skuespiller, tømrer, murer, rørlegger, elektriker, kommunikasjonsmontør, kranfører, maskin- eller lastebilsjåfør.

Eller hva med lærer, sykepleier, ingeniør eller de som sørger for at butikkhyllene har de riktige varene? Deres framtid er proppfull av teknologisk utvikling og muligheter. 

Kanskje vil nettopp min region eller by i Norge være det beste stedet de kan leve sine gode og fremgangsrike liv? Forteller vi om mulighetene og hva er forutsetningene?

Skulle vi ikke klare å «holde på hodene», også de unge? Været har liten betydning etter mitt syn. Det blir vinter, vår, sommer og høst. Så bra! 

Neste jul skal jeg spille mindre av «at vi levde med lua i handa». Den tiden er forbi for oss nordlendinger og jeg trenger ingen nostalgi. Den kommer tidsnok når jeg entrer den såkalte eldrebølgen for alvor. Håper imidlertid jeg ikke blir en gammel knurrepott slik 

Tante Pose kalte obersten i den norske komedien fra 1936 som vi så på TV i jula.  

Ønsker for alle at neste år blir fremgangsrikt og helsebringende,

og at vi ved midnatt nyttårsaften atter kan skåle for «same procedure as every year», dog med mindre frykt i våre omgivelser. 

Godt nytt år!